Nordre Hviterussland

Hun hadde nok fullfort hele hotellinja pa sovjetskolen, damen pa hotellet. Jeg kommer inn i en morklagt hall, og roter rundt i flere minutter for jeg finner resepsjonen i Doksjitsji. En liten luke langt ned pa en vegg. Innenfor sitter en dame med rodfarget har og en bla jakke over skuldrene. "Hva vil du?". Jeg boyer meg ned til luka og forklarer mitt arend, men hun er ikke imponert over russisken min. "Snakker du engelsk", spor damen. "Da". "Snakker du virkelig engelsk?!". "Yes". Stillhet. "Vel, her snakker man russisk." Stonner og ser vekk. Jeg sender passet inn luka; uten pass far en jo ikke ta inn pa hotell. Ut av luka kommer det et tynt gratt papir flyvende. En penn triller etter. Dette blir verre, og damen later ikke til a ville hjelpe. Men jeg tar frem en ordbok og gjor et arlig forsok. Damen rister pa hodet, og sier noe som virker som "du skaper veldig mye bryderi med a komme her. Jeg gir meg ikke; dette er det eneste hotellet i byen og det vet vi begge, sa den haltende samtalen forsetter. "Rubler!" sier damen og skriver en sum pa et papir. 34 190. Jeg regner mens damen ser utfordrende pa meg. 100 kroner. Legger en hoy stabel med tusenlapper, hundrelapper og tier i luka og ser utfordrende tilbake. En nokkel uten nummer, men en oljekk festet til seg kommer ut av luka. Hun gir opp alt hun larte pa hotellskolen, kommer ut av det lille avlukket sitt, ber meg ta sykkelen inn fra gata og viser meg rommet mitt. Ha, jeg vant tenker jeg, men sa kommer jeg inn pa rommet. Forrige gjesten ma ha vart kjederoyker av sigarer. Korte senger. Vasken pa badet er knust. Dassen mangler bade lokk og dopapir. Kun kaldtvann i et lite badekar. Man far visst det man betaler i Hviterussland ogsa.

Landskapet er flatt, og det er landbruk pa begge sider av veien. Folk samles i veikanten med plastbotter med melk nar den gule melkebilen kommer. Om ettermiddagene kjores traktorene inn pa landbrukskollektivets parkeringsplass, hvor det star mye som kunne vart pa museum. Veiene gar rett frem, og jeg kan se flere kilometer fremover. Men idet jeg narmer meg Minsk sykler jeg igjennom en furukledde aser. Det var i disse skogene - Karitapi - at man i 1988 gjenoppdaget massegraver. Joder og polske offiserer ble avrettet her i arene 1939-1941. Ett hundre tusen lik er kartlagt, men nye funn antyder at sa mange som 900 000 mistet livet nettopp her. I dag bor det knapt en jode igjen i Hviterussland. De polske offiserene ble tatt til fange i tiden etter september 1939, da Sovjet invaderte Polen. Den Rode Arme ble drevet pa defensiven av tysk tropper, som krysset grensen til Sovjet i 1941. Derfor er alle monumenter til are for dem som mistet livet i perioden 1941-1945; tiden for det nevnes ikke.

Politbilen kommer med fulle sirener. Rett mot meg. Jeg sykler ut mot kanten av veien, men politibilen holder sto kurs mot meg. Jeg stopper. En stemme kjefter i en hoytaler: "Pell deg av veien!". Jeg drar sykkelen ned i grofta, og forst da fortsetter politibilen videre midt i veien. Fire biler med morke vinduer folger tett i stor hastighet. Da minnes jeg at dette landet ogsa har en president. Russisklareren Zoia mente at jeg ikke ville slippe inn i Hviterussland i det hele tatt, fordi presidenten med andre meninger enn sine egne. "Hva har vi sagt om det der" synes jeg at hoytaleren i politibilen - som na kommer bak meg - sier. Det var da veldig til snarvisitt tenker jeg, mens jeg drar sykkelen ned i grofta igjen. Idet kortsjen passerer, far jeg lyst til a gjore en velkjent diktatorhilsen, men tenker at det neppe er silke i politiladaens hanskerom, og lar vare. Slik forsetter det: etter en halvtime kommer kortesjen midt i veien imot meg igjen. Sa om jeg far lyst til a gjore dagens gode gjerning ved a lage en molotovcoctail av den litern bensin jeg har pa primusen, og servere den til presidenten, er det neimen ikke greit a vite hvor jeg skulle kaste den.

Jeg gar lei av groftesyklinga og svinger inn pa en rasteplass. Her er det et monument til minne om 94 menn, kvinner og barn som ble drept at tyskere en marsdag i 1943. En buss med folk som er pa sondagstur til Globokoje kommer bort til meg, og serverer meg kaffe og kjeks. Jeg spor om det var Lukasjenko som kjorte forbi, og de svarer ivrig. "Da!". "Njet!". "Da! Da!". Damen som gir meg kjeks ser pa meg med triste oyne og sier ja. Nar bussen drar videre, blir jeg staende og se pa dette monumentet av betong. Det skal ikke vare rare landsbyen for det er bearet med et monument fra krigen. Undrende over hva denne besettelsen av krigen skyldes, virker det som om krigen brukes for hva den er verd. At det tegnes et fiendebilde som skal samle folket mot en ytre fiende. "Om vi ikke star sammen mot kapitalismen - som vi gjorde mot fascismen - sa taper vi var frihet!". Har jeg ikke hort dette for? "Vil dere ha den totale krig!?". "Enten er dere med oss, eller sa er dere mot oss!". Men det kan ikke vare greit a vare president heller, nar ingen liker en.